En av de aller eldste bilene på Sørlandet er en Dodge fra 1917. Den eies nå av Helge Gumpen, som har gitt Fjærbladet tilgang til mange morsomme dokumenter om bilen, helt fra den var ny i 1917 og frem til Helge Gumpens far, Thorvald Gumpen, kjøpte bilen i 1954. Siden den gang har den vært i familien Gumpens eie.

Det aller første dokumentet heter Anmeldelsesblanket og inneholder opplysninger i forbindelse med registreringen av bilen. Denne blanketten er datert 3. april 1917, og forteller oss at bilen er en Dodge Brothers med fabrikknummer 96578, den har 35 hestekrefter og toppfart på 60 km/t. Den veier 1.000 kg. og har fire sylindre. Prisen er kr. 7.000 og som eier er oppgitt godseier Johan Heiberg på adresse Thomas Heftyes gate 42 i Kristiania.

Det neste som kommer er registreringsattesten, at bilen er godkjent av bilsakkyndige R. Bjørn-Hansen, også dette 3. april 1917. Den fikk registreringsnummer A-1115.

Nå kan det synes som om godseier Heiberg kanskje ikke likte bilen, eller ville ha seg en større bil, eller hva grunnen nå måtte være, i alle fall selger han den allerede 18. juni 1918 til legasjonssekretær Brudenel-Bruce, Drammensveien 79, Kristiania. Prisen er dessverre ikke oppgitt, men bilen får nytt kjennemerke og heter nå A-1188.

Legasjonssekretæren beholdt heller ikke bilen lenge. Den ble solgt i løpet av 1919 til Heisteins Automobilforretning i Kristiansand, og derfra ble den solgt videre til sogneprest Thomas Rosseland i Seljord hvor den fikk kjennemerket H-81. Det har tydeligvis vært litt rusk i maskineriet, og det mangler muligens noen dokumenter, men det fremgår av sammenhengen i de foreliggende dokumentene at papirene på bilen åpenbart ikke er innlevert til myndighetene. I tillegg hadde sognepresten ikke sertifikat, og dette slo dårlig an både hos lensmannen i Seljord og hos politimesteren i Telemark.

I brev til politimesteren i Telemark, datert 6. november 1919, skriver sognepresten:

”De nødvendige papirer vedk. min motorvogn er det umulig å skaffe nu. Bilfirmaet kan ikke skaffe vognens papirer og certifikat kan jeg nok ikke faa nu da bilsaisonen er forbi for i aar. Jeg maa derfor andrage om at faa udsættelse til vaaren, da jeg skal forpligte mig til aa skaffe papirerne, saa sant det lar seg gjøre.”

Noe har nok skjedd i løpet av vinteren, for 17. april 1920 skriver politimesteren i Kristiania og oversender papirene på bilen til politimesteren i Kristiansand. Men det visste man jo ikke i Telemark… 24. april 1920 sender politimesteren i Telemark brev til lensmannen i Seljord og skriver der:

”I anledning av at sogneprest Rosseland ikke har været til å formå til å skaffe dokumentene på sin motorvogn, beordres De til uopholdelig å fjerne bilens kjendingstegn og forby vognen benyttet. Man ber også bragt på det rene om sognepresten har førercertifikat og om han har benyttet sin vogn, og om han har kjørt den selv.”

Samme dag skriver politimesteren også til sognepresten og ber om at dokumentene straks fremskaffes da bilen nå vil bli avskiltet. Det trues også med at det vil bli igangsatt etterforskning mot sognepresten. Sognepresten svarer og legger skylden på bilverkstedet som har solgt bilen. 11. mai sender politimesteren dette brevet til lensmannen i Seljord til uttalelse, og avslutter med at ”særlig bedes opplyst om Rosseland har kjørt med den ikke registrerte bil.”

Lensmannen svarer 26. mai, fremdeles 1920, og skriver: ”I henhold til herr politimesterens ordre har jeg fjernet bilens kjendingstegn og forbudt sognepresten å benytte den. Sognepresten har ikke certifikat. Han har benyttet vognen og har i enkelte tilfælde ogsaa kjørt den personlig – men saavidt jeg vet kun til gudstjenester i annekset Flatdal. De enkelte gange han har kjørt, har han utvist stor varsomhet. Det er vistnok rigtigt, at han ikke ser sig i stand til at skaffe papirer til bilens registrering. Jeg har ogsaa derfor tilraadet ham at faa bilen kjørt til Porsgrunn til undersøgelse og godkjendelse. Det er ikke tvil om at bilen er i fuld kjøredygtig stand. Jeg har nemlig hørt kyndige bileiere kjyte av bilen.”

4. juni er det sogneprestens tur til å skrive igjen, et langt og sirlig håndskrevet brev:

”Firmaet Heisteins Autoverksted, Kristiansand, har for en tid siden underrettet mig om at min bils papirer nu er skaffet tilveie og sendt herr politimesteren. Jeg haaper det forholder seg saa.

I fjor sommer benyttet jeg bilen noget, vesentlig til det nærmeste annex, Flatdal. Jeg har ikke certifikat, men der var et par ældre, velkjendte chauffører som sa, at jeg trygt kunde kjøre uten certifikat, naar jeg bare holdt mig innen mitt distrikt og kjørte forsigtig. Efter hva jeg har faat vite forholder dette sig ikke saa og jeg beklager meget at jeg ikke benyttet anledningen til at faa certifikat da herr Kjølstad var heroppe i høst og certificerte en del. Men jeg har i alle fald kjørt meget forsiktig og ikke gjort nogensomhelst skade, bortset fra at jeg en gang – første gang jeg kjørte – tørnede mot en hølade som dog ikke fikk varig men.

Efter hvad jeg har ladt mig fortælle kræves nu – for at opnaa kjøretilladelse – bekræftelse fra en autoriseret chaufførlærer av at en har gjennomgaat et 14 dagers kursus. Hvis dette forholder sig saa er jeg helt avskaaret fra at opnaa kjøretilladelse. Jeg har nemlig ikke tid til at gjennomgaa et slikt kursus. Derimot vil jeg naarsomhelst kunne skaffe attest for kjøredygtighet. Nogen kjendskap til motoren har jeg ogsaa underhaanden faat.

Jeg tillater mig derfor at søke om at faa kjøretilladelse paa den betingelse, at jeg fremlægger attest fra autoriseret chaufførlærer for kjøredygtighet og elementær motorkundskap samt opfylder alle andre formalia.

Da jeg ikke har hest er det av største vigtighet for mig at faa lov til at bruge bilen snarest mulig. Her falder mange reiser.”

Så langt sognepresten. Noen flere dokumenter fra 1920 foreligger ikke, så det er vel rimelig å tro at han fikk sertifikatet sitt. Men det ser ikke ut til at bilen ble brukt så veldig lenge, for neste brev fra sognepresten er fra 8. april 1934 til politimesteren i Kristiansand, sendt fra Brendaasen:

”I Seljord i Telemark har jeg staaende en Dodge automobil som i 1919 av politimesteren i Telemark blev indregistreret som nr. H-81. Fra 1924 har bilen været ute av bruk og er vistnok nu strøket av registeret.

Bilen er nu satt i stand og skal kjøres til Kristiansand, men bilreparatøren har meddelt mig at han ikke faar lov til at kjøre bilen herned før den blir forsynt med nummerskilt fra politimesteren i Kristiansand. Jeg tør be herr politimesteren snarest mulig træffe slike forføininger at bilen kan bli nedkjørt. Eventuel regning bedes sendt mig.”

Sogneprest Rosseland hadde på dette tidspunkt flyttet hjem til Greipstad, hvor han bygde hus på en tomt utskilt fra farsgården på Rosseland. Og politimesteren i Kristiansand (ved politibetjent Johannes Kornbrekke) ordnet med registrering på K-1602.

Så skjer det ikke noe mer før krigen, men under krigen måtte Rosseland fylle ut skjema om Undersøkelse av bilbestanden. Imidlertid var nok Dodgen for gammel til at tyskerne ville ha den (!) så den ble stående på Rosseland. Hvor mye sognepresten hadde fått kjørt med den før krigen er ikke godt å vite, og både under og en tid etter krigen var det ikke lett å være bileier. Det måtte kjøretillatelse til, også i flere år etter krigen.

Etter krigen ble det tydeligvis aktuelt å sveive i gang Dodgen igjen. Søknaden fra Rosseland om kjøretillatelse finnes ikke i dokumentene, men derimot avslaget fra Statens Bilsakkyndige, stilet til ”pensjonert sogneprest Thomas G. Rosseland”:

”Som svar på Deres søknad av 8. april 1948 beklager en å måtte meddele at en ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å innvilge generell kjøretillatelse utover 25 km. veglengde fra eierens bopel og/eller etter kl. 20.”

Dette falt nok tungt for brystet for den pensjonerte, som 3. mai 1948 avfyrte følgende svar:

”Min ansøkning om generel kjøretillatelse var begrundet med at jeg har gigt i venstre fot og derfor vanskelig kan gaa. Likeledes fremhever jeg at jeg bruker min bil ganske lite, ca. 20 liter bensin pr. måned.

Da denne ansøkning er avslaaet og jeg ikke med fuld sandhed kan kalde min smule bilkjøring for absolut nødvendig, har jeg ikke andet aa gjøre end aa la min bil fortsatt staa ubenyttet i garagen. Jeg tør derfor be politiet snarest mulig komme aa hente nummerskiltene. Men da myndigheterne ved sine restriktioner gjør det umulig for mig aa bruke min gamle gode bil er det en selvfølge at jeg ogsaa maa bli fritatt for aa betale motorvognskatt.”

Kristiansand Politikammer videresendte 19. mai dette brevet til lensmannen i Søgne og Greipstad, ”… med anmodning om å gå innom pastor Rosseland og motta kjennemerkene for hans motorvogn K-1602 som han etter eget ønske vil innlevere. Han bes samtididig gjort kjent med at vogna derved ikke vil bli oppført til beskatning for kommende år 1948/49.”

Allerede 21. mai svarer lensmannsbetjent Knut Koland følgende til politikammeret:
”Tilbakesendes Kristiansand politikammer idet en skal opplyse at pastor Rosseland ikke ønsker å innlevere kjennetegnene for hans motorvogn K-1602. Grunnen til dette er at han har søkt ettergivelse av motorvognskatten for 1947/48 og ønsker å beholde kjennemerkene til dette er avgjort.”

Hvordan dette endte, er ikke godt å vite…..

Det vi vet, er at 17. juni 1954 solgte Thomas Rosseland Dodge’n til Thorvald Gumpen, som allerede i september samme året kjørte veteranbilløp i Oslo med den. Og hos familien Gumpen befinner bilen seg fortsatt, over 100 år etter at den første gang ble solgt i Oslo.